Som for mange andre ble også min «fotballkarriære» ødelagt av skader. Fotballinteressen har likevel alltid vært der, om det var klubben min Djerv 1919, Fkh eller Manchester United.
Som far til to gutter sto jeg plutselig i Vardhallen som en av flere foreldre uten andre ambisjoner enn et ønske å gi barna sine en meningsfull fritid. «Alle skal med», «Flest mulig, lengst mulig» men som gjerne også «best mulig».
Som trener ønsker en å tenne spillernes lyst til å spille fotball, for langt fra alle ønsket å være på trening. De var der bare fordi alle andre var der. Jeg ble kjent med spillerne, jeg ble kjent med de andre trenerne på laget og jeg ble kjent med foreldrene. Vennskap ble bygget både blant spillerne og trenerne. Fotballen er fin sånn.
Jeg så ganske raskt at også fotballen er påvirket av samfunnets klasseskiller. Hvem som blir med og kjører til bortekamper, hvem som stiller på trening i Manchester-, Barcelona- eller Real Madrid-drakter, og hvem som har de fineste fotballskoene.
Fotballfamilien stilte imidlertid alltid opp. Foreldre tok med seg de som ikke kom seg til kamp selv, og fotballklær og sko skifter eier.
Etter noen måneder som trener får jeg en telefon fra Oddbjørn og Vardmodellen som har en gutt som ønsker å spille fotball, og spørsmålet er om det er plass på vårt lag. Selvsagt er det plass. Jan fra Vardmodellen kommer på treningen og har spilleren med seg. En spiller som snakker litt norsk, er full av energi og som elsker å spille fotball. Det blir tre scoringer og tre straffer (imot) i første kampen, og en vanvittig idrettsglede.
