Inger Rossebø – Vardmodellens «mor»

Skrevet av Sigmund Hansen

– Billigere å forebygge enn å reparere

I 1997, da Vardmodellen var veldig fersk og uferdig, ble den unge bankansatte fotballjenta Inger Rossebø i daværende SR-bank, utfordret av en kollega på jobben, Torbjørn Sæbø.
Også han topp Vardengasjert, klubbleder og ansatt i samme bank.
– Kunne du tenke deg å være med på en «ny reise»? Vi trenger noen som kan bygge Vardmodellen og samtidig jobbe med god struktur på driften av ungdomsavdelingen, sa Torbjørn. Og jeg svarte ja, uten at jeg egentlig visste så mye om integreringsarbeid. Jeg kjente jo godt Vardmodellens «far», Edvard Sternhoff. Jeg er jo venninne med hans døtre. Men jeg hadde vel ikke drømt om at ti år seinere skulle jeg bli kalt «Vardmodellens mor», ler Inger.
I dag er hun forlengst tilbake i Sparebank 1, Sør-Norges lokaler i Haugesund. Som «banksjef kundefront» og ansvar for Vest (Bergensområdet og Sunnhordland) – og Haugalandet. En travel, dyktig dame som er en god del på farten i sin lederjobb. I ti år ledet hun Vardmodellen – ti lærerike år hun ikke ville unnvært. Ikke sjelden treffer hun voksne kvinner og menn som lovpriser Vardmodellen og hva den betød for at de skulle bli endel av lokalsamfunnet her på Haugalandet.
– Vardmodellen berget livet mitt, sa en godt voksen mann til meg. I dag er han selvstendig næringsdrivende her i regionen – med eget firma og egne ansatte….Da kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet.

DEN BLIDESTE BANKSJEFEN? Inger Rossebø var i ti år, fra 1997 til 2007, leder av Vardmodellen. Den smilende damen følger fremdeles med på «Vardmodellen» og understreker at det er mye bedre, og billigere, å forebygge enn å reparere. Her mener hun Vardmodellen har hatt en stor misjon. (Foto: Sigmund Hansen).

Begynnelsen

Da Inger startet i jobben i 1997, hadde hun halve arbeidstiden sin i ungdomsavdelingen og resten i Vardmodellen. På huset var det dessuten andre fast ansatte: Roy Helland som daglig leder og Unni Thorsen som markedsansvarlig.
Inger startet med å ta kontakt med velkomstklassen for nyankomne flyktninger og asylsøkere. Den holdt til på Rossabø skole.
– Jeg fant raskt tonen med en veldig våken og flink lærer der, Liv Marit Brekke Hansen. Vi to fikk til mye sammen. Hun forsto hvor viktig det var at ungene fikk et sosialt ståsted. At de burde bli kjent med norske barn og utvikle norskkunnskapene sine i omgang med alle de andre ungene. Slik erfarte vi at både jenter og gutter som var nye i landet ble «en av gjengen».
– Hvordan gjorde du dette?
– Jeg fulgte alltid den enkelte gutten eller jenta til første trening – gjerne også andre og tredje trening. I begynnelsen var det mest unger som hadde flyktet med familiene sine fra Kosovo, Vietnam – så kurdere og etterhvert fra mange land. Noen fant raskt ut at dette ikke var noe for dem. Men utrolig mange fortsatte. Jeg husker små jenter som kom til første trening med sko med hæler på. Vi hadde brukt, men godt utstyr de fikk benytte og for mange ble dette inngangen til en aktiv fotballkarriere – slik som mange andre norske barn har.

Gikk på hjemmebesøk

Men Inger skjønte fort at for å få integreringen til å fungere, måtte foreldrene også inviteres og opplyses. Hun gikk på hjemmebesøk og orienterte om hvordan vi gjør det i Norge når det gjelder fotball og annet frivillig lagsarbeid. Om rettigheter og plikter. Om å selge lodder, komme på dugnad eller bake langpannekake til turneringer. Vi forklarte dem at i Norge var det vanlig at foreldrene kom og så på ungene når de spilte kamp.
– En alenemor hadde fire unger. Jeg utfordret henne til å komme og se på når sønnen spilte kamp. Omsider kom hun og på den kampen scoret hennes gutt fire mål! Det er vanskelig å si hvem som skinte mest den ettermiddagen på gymnasbanen, gutten eller moren…
– Jeg forklarte også foreldrene alt fra at det var påbudt med bruk av leggbeskyttere til hvilket tøy som var fornuftig på trening. Og vi fikk samlet inn et svært skap fullt av godt, men brukt treningsutstyr. Og vi forklarte at draktsettene var på utlån. Det var så mye som var nytt og ukjent for mange av de nyankomne….

Læring for klubben

En god del av arbeidet i Vardmodellen bestod også i å forklare norske trenere og tillitspersoner i Vard hvilken bakgrunn ungene og deres familier kom ifra. Som for eksempel at man tok hensyn til at flere av barna kom fra muslimske familier og at en måtte huske på at ved pølsefester måtte en huske på ikke bare å kjøpe inn svinepølser, men gjerne også kalkunpølse. Og at flere kom fra familier med sterk bluferdighet og hadde problemer med for eksempel å dusje nakne sammen med andre. Og de ansvarlige på lagene måtte vite litt om fastetid. Med andre ord læring begge veier.
Et prosjekt, «Ukens høydepunkt», var et tiltak for å aktivisere foreldrene, særlig mødrene. Her samarbeidet Vard med mange andre lokale organisasjoner: Sanitetsforeningen, Røde Kors, «Frisk i friluft», Lions og Flyktninghjelpen. De ble tatt med på turer i Djupadalen og til svømmeopplæring i revmatismesykehusets basseng, bakekurs. Den gjengen møttes en gang i uken.
Men Inger lærte også at det ikke er alltid at «fasiten» stemmer helt med terrenget: – En gang hadde vi «kick off» med alle trenere/oppmenn på lagene og jeg nevnte dette med mat som enkelte ikke spiser. Da rakte en ung muslim hånda i været og sa : – Eg er muslim, men eg drite i alt det du seie! Der lærte jeg at her er ulike praksiser innenfor de fleste kulturer.

Vardmodellen landskjent

En periode sto kjentfolk i kø for å besøke Vardmodellen. Kronprinsparet opprettet et humanitært fond da de giftet seg. Og hvem fikk den første tildelingen frå dette fondet? Jo, Vardmodellen. Og med dette kongelig besøk på Vardhuset. Der har også statsminister Bondevik og mange statsråder fra ulike regjeringer, fotballpresidenter og Cantona, vært på besøk for å få oppleve «Vardmodellen». Lovordene har vært mange. I nesten ti år sto Inger midt oppe i dette arbeidet.
– Den store utfordringen var hele tiden i de ti årene jeg ledet Vardmodellen å skaffe en langsiktig, trygg økonomi. «Eddie» Sternhoff og jeg dro til Oslo. Vi besøkte Stortinget, fotballforbundet og idrettsforbundet og drev lobbyvirksomhet for modellen vi har så stor tro på. Vi fikk sannelig støtte. Men som oftest var det tidsavgrenset støtte i et eller to – eller maksimum tre år. Så var det på’an igjen. Men vi jobbet utrettelig med dette. Og vi argumenterte med at for samfunnet, er forebygging langt billigere og bedre enn reperasjon. For ikke å snakke om de barna dette gjelder – barn som fikk en bedre start i sitt nye hjemland gjennom Vardmodellen.
– Du er kalt «Vardmodellens mor»?
– Ja, jeg har vel hørt det. Og jeg følte det nok også som at Vardmodellen var som «en baby» jeg fikk være med til å utvikle og vokse seg større – slik at det etter disse årene ble lettere å gi den ifra seg. Jeg vil alltid være takknemlig og glad for alle muligheter og opplevelser Sportsklubben Vard og Vardmodellen har gitt meg. Og så håper jeg også at jeg har fått gitt noe tilbake.

← Vard-gjengen fra Solvang

Kjell Magne Bondevik og Vardspillere croppet

Fargerik fotballfest for tusenvis →

Annonse